Jeg er en elendig strikker. Jeg kan få til det utroligste når jeg syr eller broderer, men når jeg strikker går alt galt. Jeg mener ALT. Jeg klarer å gjøre de mest tenkelige og utenkelige feil. Jeg vet ikke hvor mange strikkeforsøk jeg har liggende rundt omkring som aldri har blitt fullført fordi jeg ga opp kampen mot feilene. Heldigvis er jeg velsignet med dårlig hukommelse. Det betyr at jeg til stadig gjør nye forsøk i håp om at det skal gå bra. Og nå er jeg der igjen. Det er lenge nok siden sist. Jeg skal kaste meg ut i endeløs lidelse. Inspirert av andres talent, myke garn og fine strikkeblader. Denne gangen har jeg alliert meg med en strikkemester. Bestemora mi.
Vi skal ut på en ukes reise, hvorav 2x3 timer er ombord i et fly. Jeg kan simpelthen ikke la denne muligheten til å lære å strikke gå fra meg. Jeg vet ikke hvem som til syvende og sist er modigst av oss; jeg som nok en gang skal forsøke å strikke eller hun som skal forsøke å lære det bort. Svaret må bli hun, for jeg er uhyre utolmodig.
I am a lousy knitter. I can make the most incredible things while sewing or cross-stitching, but when I knit everything goes wrong. I mean EVERYTHING. I do all the mistakes that are possible. I don’t know how many knitting projects I have around in the house left undone because I lost the battle with the mistakes. Luckily I’m blessed with bad memory. This means that I keep attempting to learn how to knit hoping that “this time” I will succeed. And that is where I am now, ready for a new attempt. It’s been a long enough time since last time I tried. This time I have allied with a knitting master, my grandmother.
We are travelling together for a week, which of 2x3 hours is on a plain (which means no escape). I have to take advantage of this perfect opportunity to learn how to knit. When I come to think of it, I’m not sure which one of us, my grandmother or me, is the bravest; me for trying to learn to knit again or her for teaching me. The answer is my grandmother, because I have zero patience.
